.jpg)
Tiden går, men situasjonen har ikke endret seg noe. Alt virker fastlåst. Tenker mye på gutten min, som har brutt kontakten med meg. Skulle ønske jeg visste hva jeg skulle gjøre for å endre på dette. Kanskje han bare trenger litt tid, eller kanskje han ikke vil ha meg i livet sitt. Jeg som har gjort alt i min makt for at han skulle få en god oppvekst, sitter nå igjen med et ødelagt mor-sønn-forhold. Hva gjorde jeg galt? Gleder meg ikke spesielt til tiden som nå ligger foran oss, med familiekos alle steder...Håper av hele mitt hjerte at han har det godt og trives.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Hei. Vil bare si at jeg føler med deg. Jeg har fire voksne barn , og min yngste på 19 år har alltid hatt det vanskelig. Han har lavt frustrasjonsnivå, har mistrives veldig på skolen med alt som følger med det , og har vanskelig for å fullføre noe og tilpasse seg i skole eller jobb. Han går nå hos psykolog og får antagelig diagnosen asperger. Vi har hatt mange tunge perioder og jeg er fryktelig sliten. Godt å endelig få et svar på hvorfor ting er som de er men hva med veien videre ? De er jo egentlig herlige mennesker som fortjener å ha det godt.
SvarSlett