HVERDAGEN VÅR

Google

Å leve et vanlig familieliv med et barn med nedsatt funksjonsevne, er ikke enkelt. Da min sønn var mindre, følte jeg at dette gikk ganske greit. Etter hvert som han ble eldre, har han blitt mer og mer uinteressert i å være med på ting. Det er veldig få ting som virkelig fanger hans interesse. Før kunne vi dra på kino, på besøk, på turer o.l. Nå vil han nesten aldri være med, fordi han har for mange ting som føles ubehagelige i slike situasjoner. Å være på besøk hos noen og sitte og prate er helt utelukket for ham, og medfører nok mye stress. De få gangene vi er ute på noe han virkelig liker, må det planlegges og tilrettelegges nøye. Dette er en stor utfordring for hele familien, og påvirker hverdagen vår. Han er på avlastning hos en familie han kjenner godt en gang i uka. Dette er det eneste han virkelig liker. Også andre hverdagslige situasjoner har endret seg, sånn som å spise sammen. Han synes det er vanskelig å sitte sammen med andre å spise, han føler et sterkt ubehag ved det. Han synes også det er plagsomt med musikk, og hvis vi har besøk. Mitt dilemma er hvor mye hensyn jeg skal ta til han, og hvor mye han må lære seg å leve med. Dette er spørsmål jeg må ta stilling til daglig.